Om oss
Nyheter
Utstilling
Kull
Våre hunder
Valper
Fotogalleri
Reisehistorie
Leo treff
Valpetreff
Vinter 2010/11
Vår, sommer 2011
Vinter 2012
Linker
Hvert år, siste helg i september, blir det avholdt klubbutstilling i Leonberg i Tyskland. Leonberg er den byen hvor opprinnelsen til vår kjære rase startet. Borgemesteren i byen ønsket å avle frem en hund som lignet på løven i byvåpenet. Ved å blande St. Bernhard, Pyreneer og New Foundlender fikk han resultatet vi i dag kjenner som Leonbergeren. I ettertid må vi si at vi er veldig fornøyd med resultatet.
Leonberg's byvåpen
Leonberg er en hyggelig liten by som ligger litt øst for Stuttgart, ca 800 km ned i Tyskland.
I år var det mange norske
ekvipasjer som satte kursen mot årets store begivenhet .
Ca 280 hunder var påmeldt til årets show – deriblandt 12 norske representanter
for rasen. Vi som reiste var :
Unni og Olav fra Brummundal med Niklas (Aldibara’s Starring Niclas Cage), Toril og Glenn fra Skien med Stitch (Terr-Leon’s Stitch), Murri (Skjærgaardens Muru Muru Nut) og Poci (Terr-Leon’s Pocahontas I Kesatuuli). Inger Marie fra Hole med Paco ( A Son O’A Lion), Christina fra Oslo med Bimbo (Aldibara’s Starring Marilyn Monroe) og Vita (Aldibara’s La Traviata the Opera), Tone fra Kristiansand med Basse (Skjærgaarden’s Crunchy Calabash Nut), Nee Mee ( Skjærgaardens Squaw of NeeMee Poo), Nam Nam ( Skjærgaardens Warm Indien Red) og Dixie (Skjærgaardens Crunchy Pecan Nut). Anett uten Catja og Vigdis uten Pillan og Corsica J
Første fellesstopp var i
Mellendorf et stykke nedenfor Hamburg torsdag kveld. Da hadde vi fra
forskjellige kanter og utgangspunkt forsert Sverige og Danmark i løpet av
onsdagen. Hotellet var for så vidt en gedigen trailerstopp – men betjeningen var
veldig hyggelig og de er ekstremt hundevennlige. Vi fikk et eget rom i
restauranten der det lå leonbergere rundt bena på oss mens vi spiste ;)
God stemning i Mellendorf.
Noen av dem fikk til og med en innføring i å spise med gaffel i løpet av
måltidet! Kjekt for førstereisekvipasjene å reise sammen med Tone og Christina
som har gjort den samme turen flere ganger og vet hvor hundene får best service!
Etter et godt måltid med utrolige mengder schwibel(løk) fortært ble det et par
timer i hyggelig lag med god stemning før vi tok kvelden.
Fredag gjensto ca 60 mil av turen til Leonberg. Vi stoppet og spiste lunsj i en liten by som het Hammelburg. Da de fleste ikke var helt sikre på hva de bestilte endte det med et godt måltid for hundene…. De likte det i hvert fall – hva det nå enn var ;)
”Um sieben uhr bist wir in
Leonberg” på hotell Kirchner. Der ble vi møtt av hotelldirektør Tomas Figge.
Tone og Christina hadde ordnet med forhåndsbestilte rom da hotellet er
fullbooket lang tid i forveien for denne helgen da alle Leonbergerentusiaster
fra hele verden møtes til felles utveksling av tanker, ideer og hygge. På
utsiden av hotellet er det fast samlingsplass for alle som skal bo der .Fredag
ettermiddag sitter alle klar å ønsker alle tilreisende velkommen.
Utenfor hotell Kirchner. Venner fra USA, Canada, Sverige og Italia.
Senere er det fast rituale med felles middag inne på Kirchner Rundt
middagsbordet er det blide mennesker fra alle verdensdeler. Vi hadde en
kjempehyggelig middag med mange kjente og ukjente.
På lørdagen var det tid for å
vise alle de førstereisende byen Leonberg . Vi spaserte fra hotellet i flokk og
følge og det var nesten slik at det var trafikkfarlig med 11 leonbergere langs
hovedveien opp mot gamlebyen. Fok holdt nesten på å kjøre av veien i sin iver
for å se på hundene.
Vi spaserte til Stadtmitte (gamlebyen) hvor vi fikk linet opp alle hundene etter
beste evne foran bystatuen.
Tone med Basse og Dixie, Christer
med NeeMee, Unni med Niclas, Bimbo, Vita, NamNam, Jenny med Dimma, Lena med Paco
og Glenn med Poci, Stitch og Murri
Etter en pause på iskremkafeen hvor Jenny fikk utfoldet sitt dessertbehov dro vi
ned til Pomeranien garden. En flott plass - masse nydelige blomster rundt et
slott med flott utsikt over byen.
NeeMee og Basse i blomsterhagen.
Lena og Paco foran slottet .
Etter denne turen hadde vi en rask tur innom Leosenteret der vi traff Anett og Toril som hadde sittet på unionsmøtet hele dagen mens vi andre gikk rundt og koste oss. Så ble det en drøy times turboshopping før vi reiste til klubbhuset hvor vi fikk satt opp teltene slik at de var klare til neste dag.
På lørdagskvelden var det duket
for middag hos ”Ungareren”. Etter å ha prøvd seg frem gjennom årene har
Leonberg-veteranene kommet frem til at dette er stedet å bestille bord for om
lag 50 leonbergentusiaster fra mange forskjellige land. Foruten oss fra Norge
var det folk fra Danmark, Sverige, Amerika, Finland, Canada og sist men ikke
minst den britiske legenden Fred Inwood og hans kone Jenny.
Fred og Jenny.
Det ble en kjempehyggelig kveld sammen med
koselige mennesker med samme lidenskap for våre kjære leonbergere ;)
Søndag morgen bar det i vei til
utstillingsområdet! Det ble mange spekulasjoner om hvem som skulle dømme hvilke
klasser. I Leonberg får man ikke vite det før selve utstillingsdagen. Ryktene
gikk på lørdagskvelden og mange trodde de hadde funnet ut hvem som skulle dømme
de forskjellige hundene – det viste seg at nesten alle hadde tatt feil
J
Etter at alle hadde funnet ut hvor de skulle være ble det turbotempo!
Bedømmelsen foregikk i syv forskjellige ringer. I alt var det 174 voksne hunder
og 96 yngre hunder som skulle konkurrere om Clubsieger og Clubjugendsieger.
Nødvendigvis et behov for mange ringer og mange dommere. Først ut var Inger
Marie med Paco, Christina med Carlos og Glenn med Stitch i championklassen som
skulle dømmes av italieneren Guido Perosino.
Glenn og Stitch
Guido Perosino bedømmer Paco
Dommerene bruker lang tid på
individuell bedømming. Dette mefører utfordringer for Tone og Christina som
hadde med seg flere hunder. På et tidspunkt skulle Tone ideelt sett vært i tre
ringer samtidig! J
Takket være hjelpsomme brummundøler og tålmodige samarbeidsvillige dommere lot
det seg gjøre. Championtispene startet samtidig med hannene der Toril var med
Tussa, Tone med Bimbo og Toril med Poci.
Bimbo i farta.
Toril med Tussa i ringen.
Toril med Tussa ,Tone med Bimbo og Toril med Poci i championklassen.
Den klassen ble bedømt av Gerhardt Zerle. Da bedømmingen av alle championene var unnagjort gjensto et ganske oppsiktsvekkende resultat…. Alle de fire championhannene var skandinaviske og de to første i championtispeklassen var norske! Toril med Poci gjorde som speakeren sa og forlot ringen for å få stempel i passet hvilket resulterte i at hun ikke fikk være med i konkurransen om plasseringene…. Den eneste skuffende opplevelsen den dagen.
Basse var nestemann i åpen
klasse der han skulle bedømmes av Guido Perosino.
Tone og Basse (Passe:))
I enkeltbedømmingen gikk det kjempefint men han passet seg fra plassering. Tone
meldte derfor pass (J)
og stormet videre til unghundklassen der Line Woldmo hadde steppet inn med Nee
Mee.
Tone og Nee Mee i fint driv.
Den klassen ble bedømt av Maria Kerekes fra Ungarn. En klasse med over 30
stykker – og dommeren forlangte MYE løping rundt i gjørma! Igjen var det to
skandinaviske hunder på de to første plassene. Nee Mee nummer 1 og svenske
Jenny’s Dimma nummer to.
For de med bare en hund ble det
tid til shopping, sosialt samvær og fotografering! Utrolig hva man kan få kjøpt
med bilde av en eller flere leonbergere på
J I
bagasjen hjem var det alt fra paraplyer, klær, lommebøker og lightere…. Euroene
fikk ben å gå på! Det mest minneverdige produktet man kunne få kjøpt var
produsert av styret i den engelske leonbergerklubben. Det var en kalender med
ikke bare hunder - men særs lettkledde representanter fra styret i forskjellige
positurer!! En kuriositet av det sjeldne slaget som fremkalte en god latter
J
Utenfor klubbhuset .
Anett,Toril og Glenn tar en pust i bakken.
Vita og Dixie stilte i åpen
klasse som ble bedømt av Albert Hellener der begge fikk Excellent men plasserte
seg ikke videre. Det var en stor klasse med 29 deltagere. 14 av dem fikk
excellent i kritikken.
Christina med Vita og Tone med Dixie i åpen klasse.
To klasser som gikk relativt
fort for seg var mellomklasse og zucht-klasse. Sistnevnte er en klasse der det
stilles med avlshunder eiet av oppdretter. Christina og Niklas ble nummer to i
mellomklassen for Peter Cjenek fra Østerrike mens Tone med Nam Nam vant
zucht-klassen for Willi Güllix.
Olav og Niklas
Tone med Nam Nam i ringen.
På ettermiddagen når bedømming
og plasseringer var unnagjort skulle mange av de norske hundene presenteres i
æresringen. I alt fikk syv av våre norske leonbergere hedersbevis i form av
pokaler. I det hele tatt var Skandinaviske hunder meget godt representert i
æresringen.
Inger Marie med Paco i æresringen
Tone med Nam Nam i æresringen .
Tone og Bimbo i æresringen
Tone med Nee Mee i æresringen
Olav og Niklas i æresringen
Toril med Tussa - Clubsieger 2005.
Vi fikk også oppleve tidenes
første norske hund som ble BIR der nede – gratulerer til Toril, Ole og Tussa!!
Og i år som i fjor gikk jugendsieger tittelen til Tone og Skjærgaarden’s kennel.
Skjærgaarden ble også nr 3 i oppdretterklassen og fikk hederspris med eneste par
klasseJ
Tone med Basse og Dixie i parklassen
Skjærgaardens Kennel i oppdretterklassen.
Slitne og fornøyde satte vi
kursen nordover igjen etter utstillingen. Etter et par timers kjøring
innlosjerte vi oss på ”Gasthof zum Biber” sammen med Lena, Jenny og Christer fra
Sverige og Birthe og Sven fra Danmark. Der hadde vi en trivelig kveld der vi
skålte for alle pokalene!
Stemningen var som alltid god i godt selskap
J
Hyggelig skandinavisk avskjedsmiddag på Gasthof Zum Bieber.
Gutten i røyken-Olav :)
Vår blide leder -Anett :)
Tone og Christina studerer menyen.
Vi tok farvel med svenskene som skulle reise av gårde tidlig på morgenen og alle sov nok som steiner den natten!
Etter en god frokost og tur med hundene bar det hjemover retning Norge! Planen var i utgangspunktet å ha en overnatting til på tur hjem… men etter en avstemning ble det avgjort at vi skulle ta hele siste etappen i et jafs! Det viste seg å kanskje ikke være det klokeste valget - det ble en strabasiøs ferd som varte helt til neste dag.
Håper vi med dette reisebrevet har klart å beskrive hvor fantastisk vi syns denne reisen til Leonberg er . Ikke alt lar seg beskrive - det må oppleves .
Og når man på toppen av det hele får med seg en slik bonus i form av gode plasseringer og annerkjennesle for våre norske leonbergere er det så absolutt verdt reisen .
Og det inspirerer selvfølgelig til å reise ned igjen neste årJ
Ved pennen; Inger Marie og Tone
med samtykke fra følgende : Christina, Anett, Vigdis, Unni og Olav, Toril og
Glenn